En artikkel i Reuters kan man lese om en mor i Sør-Korea som har mistet sin 7 år gamle datter i kreft. Datteren er gjenskapt i VR og moren kan treffe henne, snakke med henne og ta på henne.

Vil teknologi hjelpe oss med sorg og savn. Er det smart å gå den veien? En ting er lengsel etter noe som en gang var, hva med lengsel etter noe som aldri har vært? Det er mange områder det er lett se at dette kan være bra, men det er heller ikke vanskelig å forestille seg at dette også kan være utfordrende. Hva når Musk sin Neurolink kommer for fult og hjernen din er koblet til internett. Kanskje vi da ikke trenger VR-briller, vi kan bare oppleve det virtuelle rett i hjernen?

Jeg tror fremtiden er fantastisk og mulighetene er helt vanvittige, men vi må ta ansvar og vi må være bevisst på veien vi går – men tenk litt på det.